Wenche Holmberg Nielsen, daglig leder Norsk Krisesenterforbund
Publisert Klassekampen 15.02.10 (side 1 og 2)
Ved nyttår trådte den nye krisesenterloven i kraft. Den skal sikre alle voldsutsatte kvinner, menn og barn i Norge et godt og helhetlig krisesentertilbud. Fra samme tidspunkt har ansvaret for krisesentertilbudet blitt overført til kommunene.At også voldsutsatte menn får lovfestet rett til krisesentertilbud, er nytt. Men ut fra debatten som har fulgt i kjølvannet av at loven trådte i kraft kan man bli villedet til å tro at det nå er voldsutøvende menn som skal få et krisesentertilbud. Krisesentersekretariatet skaper et inntrykk av at voldsutøvere vil trenge seg inn på krisesentrene ved å utgi seg for å være voldsutsatte (se foreksempel Krisesentersekretariatets rapport «Kjønnslikestilling, sikkerhet og kvalitet»).
Hvordan kan den største organisasjonen for krisesentrene ha så liten tiltro til sine egne medlemssentre at de frykter at de skal rundlures på denne måten?
I mange kommuner har det vært naturlig å etablere tilbudet til menn i tilknytning til krisesenteret for kvinner. Man har ønsket å utnytte den kompetanse og erfaring som finnes på krisesentrene for å gi voldsutsatte menn og deres barn et likeverdig tilbud til det som gis til kvinner. Loven har bestemmelser i forhold til at tilbudet til kvinner og menn skal være fysisk atskilt. Derfor har tilbudene til menn blitt etablert i tilknytning til og ikke innenfor tilbudene til kvinner.
Krisesentrene har alltid vært opptatt av brukernes sikkerhet og behov for trygghet. Det har vært selve kjernen i krisesentervirksomheten. Mange krisesentre har derfor gjennom årene fått på plass tiltak som alarm, videoovervåking og skuddsikkert glass.
Krisesenterloven skal sikre et krisesentertilbud av god kvalitet. I loven fremheves spesielt kravet til kompetanse og fysisk sikring som forutsetning for et kvalitativt godt tilbud. Derfor er det også innført en forskriftshjemmel som åpner for at det kan stilles mer presise kvalitetskrav på disse områdene.
Norsk Krisesenterforbund var i utgangspunktet svært glad for at myndighetene ønsket å fokusere på den fysiske sikringene av krisesenterlokalitetene da vi forutsatte at dette ville kreve en kritisk gjennomgang av bygningsmessige standarder og ikke minst bemanningsnormen på de ulike tiltakene. Det er en kjensgjerning at mange krisesentre sliter med små, lite hensiktsmessige lokaler og at mange mangler midler for å tilføre viktig kompetanse, for eksempel i forhold til barn. Dette er imidlertid tiltak som koster penger, og derfor nesten uoppnåelig for mange. For sammen med loven kom en finansieringsreform som i stor grad frøs budsjettene på dagens nivå og som gjør det umulig å oppfylle kvalitetskravene i loven. I tillegg risikerer krisesentrene som i dag tilfredsstiller kravene til fysisk sikring og kompetanse, å oppleve en dramatisk kutt i sine budsjetter som følge av tildelingskriteriene for rammeoverføringene til kommunene.
Dette er viktige problemstillinger som kommer lite fram i debatten. I stedet gis det plass til en debatt der man mistenkeliggjør deler av en målgruppe for et lovpålagt tiltak.
Man ser også bort fra at det finnes en betydelig erfaring og kompetanse på krisesentrene når det gjelder å vurdere personer som søker hjelp på krisesentrene og det trusselbildet de presenterer. Derfor har det heller ikke vært mange situasjoner på krisesentrene der personer har kommet for å bo under falskt flagg. Å tro at dette kommer til å eksplodere når krisesentertilbudene åpner for menn, er en oppkonstruert problemstilling som kun tjener til å avspore debatten.
Norsk Krisesenterforbund støtter at det etableres forskrifter for så vel trygghet og sikkerhet som nødvendig faglig kompetanse. Men det er et krav et at dette arbeidet gjøres på et edruelig grunnlag, preget av et nyansert syn på blant annet kjønn og likestilling.
Sist oppdatert: 15.02.2010 15:34
Fagrapport fra prosjektet familievold og etnisitet. 
